Om gruva og privat guiding i gruveområdet

Gruveområdet strekker seg over store deler av Folldal sentrum. Det innbefatter også andre gruver i nærheten. Nygruva, Geitryggen (Søndre og Nordre) og Grimsdalsgruva.  Fredrik Gaves Verk hadde fra tidlig av mange gruver i gang samtidig. Bildet nedenfor er fra røsteplasser fra 1700-tallet ved Hoverdgruva like ved Gruvemuseet. Dette ligger rett inntil vei og skiløype i dag.

Oppstarten

Fredrik Gaves Verk startet drift i Folldal på midten av 1700- tallet, og restene etter gruvebekk/hyttebekk, gruvesjakter, røsteplasser og smeltehytter finnes fortsatt helt øverst på gruveområdet. Det var borgermester Hagerup i Trondheim som kom igang med gruvedriften, sammen med Selsverket, og sønnen Joachim Hagerup ble leder for verket også i Folldal. Etter mye om og men, ble malmfinner Ole Husum- og Selsverkets gruveskjerp, og Hagerups skjerp like ved, til slutt slått sammen til en gruvedrift. Det står endel om den gamle gruvedrifta i den gamle boka «Foldalen», av Ivar Sæter, fra 1920.

Verket gikk fra starten av veldig godt, her var dyktige arbeidsfolk, og gruvedriften i de forskjellige gruvene i bygda, betydde arbeid for en stor sirkumferens. Hele Østerdalen, deler av Gudbrandsdalen og Trøndelag, var involvert i gruvedrifta med tømmertransport og varelevering. Skysskarer og kvinner reiser fortsatt til Røros på Martna i februar, den store sammenkomsten i området. Røros Verk ble hardt rammet av tømmermangel i oppstartårene ved Fredrik Gaves Verk i Folldal, men en kom til enighet om tilgangen på tømmer, slik at det ikke lenger gikk ut over driften der. Også kull skulle lages, og i området her er det utallige kullmiler.

Malmen tas opp av dype sjakter, skeides, røstes og smeltes

På 17- og 1800 tallet, var gruveinngangene sjakter rett ned. De lå i det øverste gruveområdet, hvor det er mange tipper i ulike farger, såkalte slagghauger. Den mørke lillafargen er fra røsteplassene. Til å ta opp malmen (fordre malmen) måtte man da bruke hestkrefter, såkalte hestevandringer, eller reversible vannhjul. Miniatyrer av disse innretninger kan se på Røros museum. Det var også vannhjul ved smeltehyttene for å drive blåsebelgene. Vannrenna som drev disse vannhjulene i Folldal, er fortsatt synlig i terrenget og kan følges langt opp i Storhøa. Elisabeth Magdalena sjakt og Glückauf sjakt var de mest kjente sjaktene, eller gruveinngangene. Den gangen var det sommerdrift ved gruva. Malmen ble tatt opp etter fyrsetting eller sprenging, så uthugging, og så ble malen skeidet (sortert), og deretter røstet i to omganger og smeltet i tre omganger. Det har gjennom tidene vært tre smeltehytter her i Folldal, og om ikke malmen ble fraktet til annen foreldling, ble den fraktet til Louise Hytte ved Plassen i Alvdal, for iallefall den siste smelteprosessen som kalles garding. 

Lensing og malmtransport

Mye av arbeidet besto i å lense gruva for vann, da den fylte seg raskt. Derfor ble det etterhvert laget to vannhjul, ett ved hver hovedsjakt, slik at vann ble lenset ved Glückauf og fordret i Elisabeth Magdalene sjakt. Det ble tatt ut mye malm på kort tid fra Folldalsgrua, og store hulrom gjorde at den i løpet av 1800-tallet ble ganske farlig å jobbe i. Det har omkommet mang en arbeider i den gamle gruva, i sitt arbeid  med å få ut malmen, gjennom de omtrent 240 årene gruvene var i drift.

Malmtransporten foregikk først med kløv på hest på malmveier fra det øverste  gruveområdet. Så ble malmen fraktet på slede, trukket av okse eller hest, gjerne på elveisen på Folla til Louise Hytte ved Plassen i Alvdal. I nytida på 1900-tallet, ble malmen sendt med taubane til Alvdal jernbanestasjon, over Høstdalen. Da var den skeidet, knust, vasket og tørket. Først i et vaskeri- og kuseanslegg ned fra skeidingen rett ut av Stoll. Her står kun Plukkhsuet igjen. Senere i den mer moderne «Flotasjonen» som ble bygd på 1930-tallet.

Smeltehytta ved veien

Ved smeltehytta ved Fylkesveg 29 er det mange fargerike hauger. En kan se rester etter smelteovnene. Dette var etter beskrivelsene til Skanke, en gammeldags høyovn. Andre rester etter bygninger og tipper med sortert masse finnes her fortsatt. Det var også tipper og et vannbasseng på andre siden av Sagvegen (som ble anlagt senere), og der veien går, var det trekar med vadmelstrekk, som en del av prosessen før smeltingen. En tredje Stoll var påbegynt her nede.

Malmen ved denne hytta ble nok smeltet til ulike formål i industrien. Her i Folldal er det store mengder kobber, svovel,  jern og sink, og en rekke andre grunnstoffer. Sindings metode var en avansert prosessmetode som ble brukt, hvor gruvevannet ble benyttet. Til prosessen trengte man vadmel.

Ved smeltehytta var det flere hus, og stigerboligen lå omtrent der veien går i dag, ved «Bøljarhaugen». Denne boligen finnes fortsatt i Folldal, i Klemmetplass. St. Hans-Haugen ligger på andre sida av slamdamområdet, like ved der den gamle Dampsaga sto. Bru-kar fra gamleveien er godt synlig inntil Fylkesveg 29. Under den brua gikk Gorrbekken tidligere. Her var det også vannhjul for å drive smeltehytta og ei sag. Det var laget vannrenne fra lenger opp i Gorrbekken. Like ved vannrennedammen var det også en vadmelstampe. Denne ble flyttet til bekken ved Brandplass. Hus og gjenstander ble auksjonert bort ved stansen av drifta i 1875. Ved smeltehytta var det også lagerhus, brakke, og svartkobberbu som man kan ane restene etter ved at det stikker opp noen trebiter av bakken. Omtrent der kontainerne står i dag, lå  Blåsteinfabrikken. Der produserte man på 1800-tallet vakre blå forsteininger av kobbersulfat. Disse ble gjerne brukt til å oksidere kobberbekledning av for eksempel kirketak.

Ny tid på 1900-tallet

Ved oppstarten i 1906, ble de store gruvehullene fylt igjen med sand, som ble hentet nede ved Riksvegen, via den såkalte «Sandbanen».  Foldal Copper & Sulphur Company startet blant annet å reutvinne tippene til venstre på det øvre gruveområdet, og utvant bl.a svovel fra dem. Den store plana er gråfjellet som ble sortert vekk. Plukkhuset er igjen fra skeiding og transportlinja ned fra gruva til pålessingen på taubanen ved Mekanisk verksted.

Flotasjonslinja, Plukkhuset, vedsluser fra vedhoggeriet, og de gjenreiste delene av taubanetraseene, er rester etter den nyeste gruvetida til direktør Worm Lund. Stollene har nå blitt innganger horisontalt inn i gruva. Det var flere stoller nedover i området. Her tok gruvearbeiderne  ut kisen på 1900-tallet. Vogner ble trukket av hester. Stoll 1 oppe ved museet og Stoll 2 rett ved nederste beinbakke var hovedutganger for kisen. Skeidinga den gangen var like ved det hvite huset (kalt Elektrisk verksted, men egentilg bygd som komrpessorhus til den store knuseren like ved. ) Da flotasjonslinja ble anlagt på 30-tallet, ble også kisen fra gruvene omkring transportert til flotasjonen og sendt videre til togstasjonen på Alvdal fra taubanestasjonen ved Mekanisk verksted/Saga. Vaskeriet og Tørkeriet som lå nederst på flotasjonslinja, er revet, men skroget til resten av flotasjonsanlegget er restaurert.

Ulike hus og boliger i området

Bakeriet, Stallen, Dampbadet, og Mekanisk verksted, med snekkerverksted, smie og festsal, kan man også ta en titt på, ved en runde på området. Samt brakkene hvor arbeiderne bodde, og «Det hvite hus» til Direktøren. Han hadde egen tennisbane og badebasseng som fortsatt er markant i terrenget. Man kan også ta en titt på det som som etter hvert ble ingeniørenes private «Egne Hjem». De fem røde husene ble satt opp først på 1900-tallet, og  to av dem ble brukt som spisemesse for ingeniører og kontorarbeidere, etter at den store butikken brant i 1919. Butikken med slakteriutsalg og Transport/Materiallager, sto der Bergmannen er plassert, skuende nedover malmåra, i dag.

Sjokoladebyen og skolen

De tidligste lederboligene før «Egne Hjem» ble opprettet, ligger  i «Sjokoladebyen». Det er mulig det heter Sjokoladebyen på grunn av at her bodde de som hadde råd til å drikke sjokolade. Det er mange teorier om dette, også at det skal ha ligget en kiosk i nærheten, hvor de solgte sjokolade. Her er altså boligen til Verkstedformann  ved Mekanisk verksted. Boligen var verkets bolig, i likhet med nabohuset. Ovenfor ligger gamle Verket skole, og ovenfor der igjen ligger gamle Bakeriet. Ved siden av Ovenfor Bakeriet igjen, ligger Dampbadet og Stallen. Materialforvalterne hadde egne hus i Sjokoladebyen. Ellers var det to hus til her, like ved Bekken. 

Skola ble bygd i 1909, og hadde ett rom for småskolen og ett for storskolen.

Der var det lærerboliger i andre etasje. Bildet her, er fra Digitalmuseum. Her er lærer Vold med familie, og lærerinne Gjønnes. Gjønnes bodde etterhvert i Legeboligen, det røde huset i svingen opp til Verket. Like nedenfor skolen, var det også en tømret lærerinnebolig, og småskolen flyttet etterhvert inn i den.

Rikt sosialt og aktivt politisk liv

Gruvebyen øverst på Verket ble bygd over noen få år fra 1905. Folkets hus ble  bygd i 1909, og var hjertet i gruvearbeiderbevegelsen og det rike sosiale livet som var ved Verket. Her var musikkorps, barnekorps, sangkor og ulike politiske lag og foreninger, også teatergrupper, og ikke minst var det mange festligheter og dans . Det var til og med et bibliotek og en kafé i Folkets Hus, og etterhvert oppbygd scene med galleri. Folkets Hus ble revet i 1978. Det sto der hvor Prix er i dag. Tresnitt av Folkets Hus kan du se i inngangen til Prix. Salen over Mekanisk Verksted ble brukt til teater, tilstelninger og møter av det øvre sjiktet de første årene. Fotograf Oscar Holte hadde fotoatelier her. Fremkallingen av bilder ble gjort på Laboratoriet, huset i første svingen. Aksel Rosenvinge Brostrup gjorde, sammen med Oscar Holte, en rikholdig bildedokumentasjon gjennom tiden Verket var i drift.

Det ligger mange bilder av Folldal Verk inne på Digitalmuseum.no. De skiftes ut med jevne mellomrom. Ta gjerne en titt, og ikke minst, kom og se på området selv. Brostrups barnebarn har laget to bildebøker fra Verket basert på sin far og morfars opplevelser og beskrivelser fra sin tid her i Folldal.

Drift på Geitryggen og Nygruva på 50-tallet og ny tid på  Tverrfjellet

Selve gruvedriften ved hovedgruva i Folldal ble lagt ned på 40-50 tallet. Flotasjonen fikk malm via taubaner fra gruvene like ved,  fra Geitryggen og Nygruva. Folldal Verk satte igang gruvedrift ved Tverrfjellet  midt på 60-tallet. Tverrfjellet lå like ved Hjerkinn togstasjon i Dovre kommune, og var Folldal Verks hovedarbeidsplass fra 1968-1993. Det finnes filmer fra drifta på Tverrfjellet, både fra oppstarten og ved avslutningen, som viser ei teknisk avansert gruvedrift midt på Dovrefjell. 

Administrasjonen befant seg fra 1950-tallet i den gule administrasjonsbygningen nederst på Verket i Folldal. Her var også Transporten med materiallager, og det var bad for arbeiderne i kjelleren. Verket hadde også eget vaskeri i det gule huset, og postkontor. Ved siden av lå materiallager, og kontoret til lederen av uteavdelingen, som sørget for å holde området og husene i stand. Mekanisk verksted med smie og snekkerverksted, og Saga, var også fortsatt i bruk mens drifta foregikk på Tverrfjellet. Mange av de eldste arbeiderne jobbet da på det gamle Verket, og holdt det i stand. Mange av dem bodde i brakkene, og mange hadde skaffet seg nye hjem, blant annet i «Nybyen» nede ved Riksvegen. Noen av husene i Nybyen er flyttet fra gruvene omkring. 

Fredningsprosess

Riksantikvaren har for få år siden restaurert gruveområdet fra 1900-tallet, som har fått tildelt utmerkelsen Olavsrosa. Gruveområdet har likevel ikke blitt fredet. Riksantikvaren har vært i gang med en fredningsprosess av hele området, men samtidig foregår det en prosess med å hindre forurensning i elva. Fredningsporsessen ble stoppet.

Alvorlige inngrep i museumsområdet

Direktoratet for Mineralforvaltning truer i disse dager med å dekke til området hvor det har vært gammel gruvedrift. Både smeltehytta ved veien, og det gamle gruveområdet fra 1700-tallet. Det midtre området, hvor malmen ble tatt ut på midten av 1900-tallet, er ødelagt ved tidligere «opprydning». Den gangen ble 72000 kubikkmeter kisholdig masse kjørt opp i den nedlagte gruva på Tverrfjellet. Det skjedde først på 1990-tallet. Da tok de også hull på bunnfellingsdammen ved elva, og lot den jevne flyten av gruvevann renne rett ut i elva.

Mange tiltak er gjort for å hindre forurensning i elva

Mange mer eller mindre heldige tiltak er gjort for å hindre vannmengden av surt metallholdig gruvevann ut i Folla. På 80-90-tallet ble det laget sandfangkummer som skulle ta imot overflatevannet i området, og samle fin sand fra slagghaugene ved nedbør og smelting. Det jevne sigevannet som fyller opp gruva, ble lagt rør ut fra nivå 2, og ned mot den gamle slamdammen. Siden har det blitt gjort utrolig mye rart og uforståelig, og den dagsaktuelle trusselen med overdekking, er det siste tilskudd med tiltak som vil være utrolig ødeleggende for formidlingen av den til nå mer eller mindre ukjente men viktige gamle gruvehistoria i Folldal.

Muligheter

Det er ønskelig å få til et metallgjenvinningsanlegg for å gjenvinne 12 tonn kobber og sink, og 100 tonn jern pr år, i tillegg til en mengde svovel som finnes i den jevne vannføringen som i dag går rett ut i Folla. På en måte driver gruva seg selv, og det må være mulig å utnytte ressursene. Hvis det er mulig, kan en kanskje ved bunnfelling, skaffe masse som kan floteres som en del av museumsdriften. Det skal vel også fortsatt være mulig å lage en blåsteinsfabrikk her. Det ville vært flotte souvernirer. Og kanskje kan en produsere linoljemaling som  falunrød og okergul? Og kanskje kan en smelte malm i miniformat for turisme? Fremtiden får vise…

Sesongåpent museum

I dag er det sesongåpent museum øverst på Verket, i et bygg som en gang var Snekkerskole på Krokhaug, og som ble flyttet hit på 90-tallet. Dette huset kalles Gruvekroa, og her kan en få seg en matbit og ta en tur i gruve/naturmuseet fra den nye togpåstigningen i kjelleren. Den egentlige gruveinngangen er under tårnet. Tårnet har vandret til Nygruva og så til Hjerkinn. Så ble det flyttet hit igjen etter nedleggelsen. Tårnet som sto over Stoll 1 på Verket på 20-30-tallet, var ikke helt likt. Det var egentlig to tårn med skråsjakt. Arbeiderne ble kjørt ned i gruva via denne skråsjakta fra Stoll 1.

I heismotorhuset kan en via kikkert se nærmere på de vakre fjellene som omkranser Verket. Nasjonal Turistveg Rondane ender på planet på Verket.

Det er mulig å få kjøpt bildebøker om Verket hos blant annet folldalretro og på gruvemuseet.

Guiding i området

Vil du ha en privat guiding på gruveområdet, er det mulig å få det av meg, Marita. For guiding inne i gruva, og inne i boligene, ta kontakt med Folldal Gruver.

Mer om historien

Kanskje du vil lese mer om den gamle gruvetida, da finner du litt her, men du kan også klikke på linken under. Der har jeg forsøkt å lage et sammendrag.

Hovedpartisipant ved verket var Cancelliraad og trelasthandler Mogens Larsen Monsen, eide på slutten av 1700-tallet eide 84 av 120 aksjer ved Fredrik Gaves Verk. Det er ikke rapportert noen særlige konflikter ved Verket, og det ble sagt at Verket hadde svært dyktigere arbeidere, noe bergverkslederen Joachim Fredrik Daltdorph berømmer dem for da han slutter ved Verket ved nyttår 1793-94. ”Den gemeene Mand her i Foldahlen maae jeg med Billighed give den Berømmelse, at De ere de bæste Bergs Arbeydere jeg kiender..”

Da hovedassessor Monsen dør, og arvingen flykter landet, anekteres Verket av  leder Brodkrop. Da han blir kastet ut fra Plassgarden, under dramatikk midt på vinteren, og tar med seg kartene til Fredrik Gaves Verk i pant for dårlig behandling da Røros Verk overtok drifta i Folldal på 1800-tallet. Han flytter først til Neby på Tynset, og siden utenlands. Rørosverket overtar drift og det som eventuelt var av kart. Resten av bygninger og innbo blir solgt på auksjon.

Verket hadde også egen Feltskjær-lege, og et høytidlig skinnbrev over hans utdannelse er bevart hos Anno Museum på Tynset. Dette brevet ble funnet tilfeldig nedpakket i ei eske. Legen, eller feltskjæren leget mang en vondte med spiritus. Han bodde på Feltskjærplassen, ved Storbekken, nedenfor Feltskjærhaugen/Røroshaugen ved Krokhaug. Mange arbeidere bodde i små hus fra gruveområdet, ovenfor Verksledergarden Åsen, og ingeniørgarden Løkken, nedover mellom Plassen og Storbekken. Veien gikk gjennom Bustad og ned mot elva før den kom opp ved kirka. Gammelt kart over disse plassene, er i permen til den nest nyeste Folldalsboka. Rallare og andre arbeidere bodde på brakke eller på gårder som Bustad. Mange gruvearbeidere var også småbønder, og mange gårdsbruk kom til gjennom Verkets drift.

Reglene ved gruva var strenge, og det var strengt forbudt med banning og sværing. Man var spesielt redd for å se den såkalte «gruvejomfruen» som kunne gi varsler om død. Hvis noen hadde forbrutt seg ved for eksempel tyveri, ble de satt til å ri trehesten. Det skjedde gjerne under St. Hans mens de andre danset og hygget seg. Det ble slutt på dette på slutten av 1800-tallet, etter at straffemetoden fikk en tragisk utgang. Han hadde kun stjålet ei spikerpakke…

Malmtransporten var en tøff og kald affære. Mange sælepinner gikk med i sulupinneklemma ved Moskaret nedenfor Grimsbu. En historie om to tenåringsjenter som tok oksen og kjørte malmen da faren ble syk, gir oss vår egen beretning om tøffe og sterke malmkjørerjenter. 

Smeltemesteryrket gikk gjerne fra far til sønn i generasjoner. Mine forfedre jobbet som det og proviantskriver, ved blant annet Røros, Femund, Drevsjø og Folldal/Plassen. Det var min tipptippoldefar Fredrik Skanche som ledet og bygde opp igjen smeltehytta en kan se restene etter ved hovedveien her i Folldal. Det skjedde på 1800-tallet da Røros-verket hadde drifta ved Folldal Verk. Han bodde i Åasen, på Plassgarden, og siden på Steimoen i Alvdal

Folldal verk 1700 tallet